EN ARBEIDSDAG I BUSHEN II

Først noen fakta:  

På Haydom Lutheran Hospital fødes det hvert år ca 5000 barn. Mange fødsler skjer også hjemme, siden det er lange avstander her og det tar tid å komme seg til sykehuset. Men fødende får gratis transport av ambulanse hvis det er nødvendig, og de betaler heller ikke for sykehusoppholdet, i motsetning til de andre pasientene. Dette for å få ned dødeligheten for både mor (som er på nivå med en norsk fødeavdeling!) og barn (den laveste sør for ekvator) i forbindelse med fødselen.

De gravide kommer til kontroll hver måned når ”outreach”-klinikken kommer til landsbyen deres.  Da kommer de også med barna de eventuelt har fra før til kontroll/vaksinering. Årlig foretas det undersøkelser av nærmere 30 000 gravide og over 80 000 barn på uteklinikkene (tall fra årsrapporten 2010). Det gjøres også HIV-testing av alle gravide, og de får nødvendige vitaminer, og vaksineres mot stivkrampe. Det er få HIV-positive i området her, ca 3 % . De som oppdages kommer raskt til behandling, og dette minsker risikoen for at et barn blir smittet av mor under fødselen. HIV-testingen går hånd i hånd med undervisning og bevisstgjøring, så de forholdsvis lave tallene vil jeg tro har en sammenheng med det.

Årsbudsjettet for Haydom Hospital er tilsvarende en dags budsjett ved Sørlandet sykehus, som er et slags vennskapssykehus for Haydom.

I dag reiste vi med fly til ”outreach”. Alt og alle ble nøye veid før vi entret flyet, både materiell og mennesker. Her er det ikke snakk om å bli veid og funnet for lett, men tvert imot kan du bli funnet for tung. I så fall risikerer du å bli satt igjen på bakken, hvis ikke du kan argumentere for at du jobber som for to. De gir tydelig uttrykk for at de vil ha med oss to som er ”mzungos” på teamet for tiden, så vi fikk plass uten (høylytte) diskusjoner (det kan det nemlig bli..) !!

Utsikt fra flyet over Haydom

Først fløy vi ca 20 min til et område der vi slapp av to medarbeidere til en liten ”klinikk”, så fløy 6 av oss videre i ca 20 min til, til vi kom til Matala, som regnes som er stor ”klinikk”. Det vil da si at det vanligvis kommer ca 400 barn dit, og mange gravide. To av oss seks undersøker gravide, to vaksinerer, en registrerer alle som kommer og skriver opplysninger inn i en bok, mens min oppgave i dag var å veie barna, og ta en sjekk av hvert enkelt barn.

Tre blide og stolte gutter

Matala er et svært varmt og tørt område, i dag var temperaturen 40 grader ifølge piloten.  Vi prøver selvsagt å finne de mest skyggefulle stedene å holde til når vi er ute, så jeg satte meg under et tre. Jeg startet altså med å veie barna. Deretter prøvde jeg å stille alle mødrene i kø for at jeg skulle ta en titt på ett og ett barn, for å finne ut om det var spesielle problemer, og skrive på kortene deres hvilke vaksiner de skal ha. Disse konsultasjonene blir raske, og jeg kan ikke mye swahili, men har noen innlærte fraser som jeg håper de svarer på ”etter skjema”. Gjør de ikke det, men begynner å skravle i vei på swahili eller et stammespråk, skynder jeg meg å skaffe tolkehjelp. Men til tross for språkbarrierer og raske konsultasjoner kommer det noe ut av dem. Det jeg ser er en del øyeinfeksjoner, barn som hoster (obs tuberkulose og lungebetennelse), sår og utslett og noen underernærte barn (pga matmangel eller sykdom, for eksempel malaria). Noen får gode råd av oss, mens andre må sendes videre til helseklinikk eller sykehus. Mens vi gjør dette fører vi samtidig statistikk over alder, vektavvik, vaksiner osv.

Ung kvinne med typiske klær og smykker fra
 dette området. Hun bærer barnet sitt på ryggen
under det svarte kledet

Mødrene var varme og slitne i dag, likeså barna, og det var tidvis nesten litt amper stemning mens de ventet i dag. Minst hundre av dem trengte seg på rundt meg og dyttet på for å få sitt barn som det neste til å bli undersøkt. Jeg svettet, men prøvde å rette oppmerksomheten mot det ene barnet jeg hadde foran meg, ett om gangen. Men køen ble ganske raskt  en pressende masse, noe jeg ikke har opplevd andre steder vi har vært. En annen sykepleier måtte gripe inn og gjenopprette køen. Etter konsultasjon av en stor mengde barn, hjalp jeg de som vaksinerte med å fullføre dette.

Det ble en lang, varm og intens arbeidsdag! Men tro det eller ei, det var en unik opplevelse.  Området vi var i er bebodd av mange ulike stammer. Noen av dem er særegne med sine smykker i ørene,  rundt halsen, hendene og føttene. Disse smykkene tar de aldri av igjen! Også mange av spedbarna har perlesmykker rundt halsen og magen eller kobbertråder snurret rundt anklene.

Varmen kom overraskende på meg i dag, her i Haydom er det et helt annet klima. Jeg hadde tatt med meg ½ liter vann, omtrent det jeg svettet i løpet av den første timen. Så av valget mellom å kollapse av dehydrering eller heteslag, valgte jeg det siste, og helte i meg mengder med kokende vann vi hadde med på en termos. Mulig ”varmt skal varmt fordrive”, for jeg fikk heller ikke heteslag!

Tilslutt en tanke som stadig slår meg her jeg lever nå: Det er sterkt noen ganger å oppleve at jeg har mye til felles med disse menneskene som har vokst opp i en totalt annerledes kultur, som lever i stråhytter , lager mat over åpen ild, kanskje ikke fått gått på skole, og som ser helt forskjellige ut fra meg/oss. Gleden over et lite barn som smiler, latteren når jeg sier noe feil eller på en rar måte, de ler og jeg blir revet med. Jeg opplever et stille felleskap med mange av kvinnene jeg møter, litt vanskelig å definere, men det handler vel om at gleder og bekymringer, følelser og smerter er noe universalt, som går på tvers av tid og sted.


Asta