fredag 20. januar 2012

En arbeidsdag i bushen

Jeg har nå hatt min første arbeidsuke med uteklinikken (outreach). Outreach er en del av arbeidet som Haydom Lutheran Hospital driver. 27 landsbyer får hver måned besøk av dette teamet som reiser rundt. Kjøreturene dit kan gjerne ta flere timer, og noen rekkes bare med fly. Vi ser gjerne ikke hus (les:hytter) så langt øyet rekker der vi kjører, men vi ender likevel alltid opp i en lokal kirke, der vi holder lokaler inne og utenfor. (Enkle bygg, gjerne med jordgulv og enkle, lave trebenker. ) Til tross for at områdene ser nesten ubebodde ut dukker det gjerne opp hundre kvinner, eller mer. Gravide og mødre med babyer på ryggen, fra ulike stammer, noen har gått i flere timer. Når de kommer fram stiller de seg tålmodig i ulike køer. Så blir barna veid, de får vaksiner, svangerskapsundersøkelse, HIV-test, andakt og undervisning ( familieplanlegging, hygiene, fistler etter fødsler osv).

Veiing av barna
Det er nok også en viktig sosial møteplass for mange av dem. Ofte blir det et lite marked nær helseklinikken fordi mange tar med seg egg, mais, mango eller små ting de vil selge for å få noen ekstra shilling.  Alt foregår selvfølgelig på swahili, men noen av sykepleierne kan litt engelsk, så jeg får kommunisert på et vis.

Vi har alltid med oss en bag med pent brukt tøy (fra Norge), som vi deler ut tøy fra, til de som trenger det mest. Rene julaften for noen som får en ”ny” brukt t-skjorte eller en ”body” til babyen. I dag var det bl.a. en glad liten gutt som ruslet hjem med en fin Kaptein Sabeltann-t-skjorte på seg.

Tilslutt lager noen av damene varm mat til oss. Her skal man ikke ha dårlig tid og tenke at man skal skynde seg hjem etter endt arbeidsdag. Etter måltidet vil gjerne en av de lokale sykepleierne innom et sted for å gjøre et ærend, så veien hjem kan ta enda mye lengre tid enn ellers.  Arbeidsdagene kan derfor bli lange noen ganger, gjerne 10-11 timer…


Undervisning i det fri
Når vi drar avgårde om morgenen sitter vi som sild i tønne i en landrover. Jeg skjønner ikke alltid om alle skal være med å jobbe med outreachteamet eller ikke, for noen hopper av underveis og noen kommer på. I går satt vi elleve personer på ni seter, og jammen tok de også opp en haiker, som satte seg inn med et spyd og en levende høne. Så var vi plutselig 12 mennesker i bilen, pluss en høne! Det er på forunderlig vis liksom alltid plass til en til J. I dag måtte vi gjøre plass til en kvinne som var fødende og som derfor måtte bli med tilbake til sykehuset. Til alt hell ble det ikke fødsel i bilen...



Heldigvis er det felles bønn i bilen (eller flyet) før vi ”tar av”. For det er det vi gjør; tar av i en avsindig fart langs humpete og smale veier. Veien minner noen ganger mer om et elveleie enn en vei, særlig etter kraftig regnvær, da blir det svære grøfter og hull, og steiner som dukker opp. Så det er med livet som innsats at jeg gjør dette!

På taket av bilen er det bord som vi setter opp der vi kommer,
 og en høytaler så budskapet skal høres av all.
 Men ta det med ro, mamma, det går nok bra.  Jeg skjønner etter hvert at disse sjåførene har gjort dette noen ganger før!


Blodtrykksmåling av gravide




Jeg vet ikke om noen andre folk som ser ut til å takle venting og avstander så godt som afrikanere. ”Pole, pole” = sakte, er et mye brukt uttrykk her.  (Unntatt når de kjører bil, da :- !). Vi andre jobber med saken; det er jo lett å bli litt irritert og stresset når ting ikke skjer så effektivt som vi er vant til.
- Og man lager ikke problemer ut av mer enn det man må her. ”Hakuna matata!” –no worry!

Det er utrolig flott å være med på dette! Å få oppleve det afrikanske livet, og kvinnene og barna jeg møter her, på så nært hold. Kjenne luktene, se fargene, spise maten, kjenne på stemningene, lytte til stemmer og lyder og se den vakre og frodige naturen her.  Det er et privilegium.


Asta



3 kommentarer:

  1. For en jobb du gjør Asta! Jeg blir helt rørt av å lese dette! Stå på videre! Klemmer fra Ingrid (vi var forresten på Flisa og henta bilen i går, og den er i sånn passe god stand bortsett fra at vi må starte bilen med en skrutrekker, men "hakuna matata" den går likevel som en klokke :))

    SvarSlett
  2. hei asta og erik. helt rørende å lese om det dere opplever. skriv mer. i morgen skal vi på middag til molde. da får dere et medlem til i "fanklubben". edel

    SvarSlett
  3. Hei igjen.
    Flott beskrivelse av stedet, husene, folket og naturen, Asta!
    - og ikke minst fremkomstmidlene! Fikk litt skjelven, men trøstet meg med det du sa, de er nok flinke og er vant til forholdene.
    Er stolt av dere!
    Mamma Signe

    SvarSlett