Dr Erik på Haydom Hospital

Nå har jeg vært her i 14 dager. På tide å oppsummere litt. Hverdagen på sykehuset er gjenkjennelig fra  Lillehammer. Dagen begynner med legemøte der siste døgn oppsummeres. De som er ”passed away” får sin sykehistorie referert. De som er innlagt refereres ikke, kun antall.  Pasientene er mange og syke. De er mottatt av ”medical officers” som jeg faktisk ikke helt vet hva er utdannet som, men de gjør omtrent det samme som turnusleger hjemme. De siste to årene har Haydom også hatt turnusleger (12 stk) som fungerer som assistentleger. Bortsett fra at de utfører keisersnitt, opererer på sprukne tarmer og annet forefallende arbeid. Min oppgave blir kanskje å veilede turnuslegene og de få assistlegene som finnes.

Etter morgenmøtet er det Sala, morgensang med flerstemt sang av sykepleierstudentene som sitter på rekke og rad i sine knall rosa uniformer. Deretter andakt stort sett på swahili, av og til tolket til engelsk. Gudstroen er veldig sterkt til stede her, både i og utenfor sykehuset. Etterpå litt praktisk info fra ledelsen.

Så er det røntgenmøte. Det er bare en røntgenlege som foruten å være en glimrende lege, som kan det meste, også driver en bar på kveldstid oppe i byen. En ikke helt uvanlig kombinasjon her, forresten….

Så visitt.

Sykhuset har ca 400 senger. Opptaksområdet er litt uklart, trolig rundt 4-500 000. Referansesykehus for flere distrikter med kanskje 1,9 mill innbyggere. Igjen, tallene kan være feil. Det er 3 medisinske poster, inkludert egen tuberkuloseavdelingen. Dit sender man pasienter med bekreftet tuberkulose. De som hoster og har røngtenbilder suspekt på smittsom tuberkulose, blir liggende på vanlig sengepost til diagnosen er bekreftet, ved at tuberkulosebasiller er påvist i oppspytt. Så det er gode muligheter for å bli eksponert for tuberkulose her….

Utover dette har vi to vanlige sengeposter. Sa jeg vanlige?…he,he.

Min post (Old ward, female) har ca 30 senger fordelt på 4 rom, hvorav ett med 10 og ett med 16 senger. Hvor store rommene er? Litt større enn våre 4 mannsrom hjemme. Do og vask er det ikke på rommet. Pårørende har ansvaret for å mate og stelle de syke, og hver pasient har gjerne flere enn en pårørende. Kanskje 3-4. Mange av dem oppholder seg mye på rommet, så det sitter gjerne 2-4 personer i og rundt hver seng. De dårligste pasientene går på do på rommet, vaskes på rommet, spiser på rommet samtidig som de får intravenøs væske og antibiotika. Under legevisitten kan gjerne pårørende til nabopasienten komme med supplerende opplysninger om det er tvil (f.eks om hosten er bedre eller verre..)  

Det lukter på rommet. Ikke direkte vond lukt, men mye lukt. Mange lukter på en gang...

Hygiene? Man gjør så godt kan kan. Og det gjenspeiler all virksomhet her. Man gjør så godt man kan ut av en svært vanskelig situasjon med mangel på mye. Noen ganger har man utstyr, andre ganger ikke. Hender vaskes i sprit som hjemme. De har antibiotika til det meste. Gjerne oppstartet av ”medical officer” i mottakelsen. Intravenøs væske gis fra egenproduserte flasker. Det tas i hvert fall ikke for mange prøver eller røntgenbilder her. Pasienten må betale for alt ved avreise. Har de ikke penger blir de liggende i senga til pårørende har fått solgt en ku så regningen kan dekkes. Eller pårørende må gjøre forefallende arbeid på uteområdet (som for eksempel å fjerne busker og trær på området. Se Astas hjertesukk under ”Sedate afrikanere?”). Finnes det ikke penger dekkes beløpet av sykehusets fattigkasse. Som delvis dekkes av kollekt i kirka.

Det er mye utstyr her , men når det går i stykker er det dårlige systemer for å få det fikset.  Kanskje ikke så rart når mye av utstyret er gammelt, gitt i gave uten serviceavtale. Det har faktisk blitt en god del skopering på meg med høyst utdatert utstyr. Noe av det står det faktisk ”kassert” på……på norsk.

Men holdingen her synes jeg er enestående. Man har litt, mangler mye, men gjør så godt man kan. Alternativet er at det ikke ble gjort noe.

Så min oppgave må være å prøve å sette dem som skal være her i bedre stand til å gjøre jobben sin. Samt å behandle de enkeltskjebner  jeg møter. Ekstremt meningsfylt.

Jeg vet at jeg skal reise snart. De skal være igjen og fortsette å gjøre jobben.

Sykehuset Innlandet er forøvrig representert med 3 leger for tiden. En artikkel om en liten epidemi forårsaket av "Nairobi flie" er under utklekking og blir forhåpentligvis publisert....

Erik

Hverdagen i Haydom

Nå har vi flyttet inn i eget hus med tre soverom, stue, kjøkken og bad!! Vi har to kniver,  tre kaffekopper, og mange tallerkener. Vi er heldige og har fått tak i et kubbelys til å tenne om kvelden. Det er vann i dusjen, til og med varmt noen ganger J Huset er litt slitent, og jeg får litt sånn ”mitt Afrika”-følelse her; med en litt overgrodd hage full av ulike blomster og utsikt over det afrikanske landskapet, masse sommerfugler og fuglekvitter om dagen, gresshopper som summer om kvelden, og hyenene som uler i det fjerne (og visstnok ganske nære!) når det er mørkt. Vi lever et enkelt liv med mange hyggelige mennesker rundt oss, mye flott natur, og lite på timeplanen annet enn jobbene våre. Men det er altså mye vi kan gjøre hvis vi vil. Egentlig det meste av det vi kan i andre byer, som f.eks Lillehammer, men likevel på en annen måte kan man si. Her er noen eksempler.

                                                                                    Shopping:

Selv de ivrigst shopperne gir fort tapt. For utvalget..., ja, vi er nok vant til noe annet. Snakker du swahili, synker prisen på varene. Butikkene er mange og svært små. Varer overalt. Men siden butikkene er så små blir det ikke så mange varer pr butikk. De fleste av våre pengesedler er 10000 shilling (Ca 33 kr). Det har de ofte problemer med å veksle…Ting vi har fått kjøpt er bl.a. adapter (!), bananer, vaskevannsfat, rosiner. Brukte sykler har de også, men de må man passe på å låse godt hvis man kjøper dem…

Kino:

Vi har ikke vært inne i en, men har passert de to kinoene på utsiden. Hvilket bare er ett litt stort rom. Du skjønner at det er kino for lyden er svært høy ute på gata. Høyttalerne er ikke så gode slik at all lyd er forvrengt. Men alltid maks volum. Inne viser de såpeserier fra Tanzania. Ikke helt sikker på om vi kommer til å gå på kino….

Vannkiosk:

De lokale kjøper vannet sitt i en vannkiosk. De stiller seg i kø og får fylt opp sine medbragte kanner som deretter frakter hjem på sykkel eller en tralle. Vannet er grunnvannet med svært høyt innhold av Calcium og Fluor. Faktisk så høyt fluorinnhold at mange lokale har brun misfarging av tennene (fluorose). Fluortannkrem slår ikke så godt an her... Og alle gryter er fulle av kalknedslag.

Diskotek:
Vi har hørt at det finnes, og mange har vært der. Der er det mange gutter i 17-18 årsalder som gjerne vil   prøve seg på hvite jenter. Haydom er et lite sted. Arusha er nærmeste store by og oppfattes av de lokale som et hipt sted. Den suverent beste sjekkereplikken vi har hørt er: ”Are you married? I´m from Arusha!!”

Frisør:

Det finnes et lite utvalg. En av dem reklamerer med at de også klipper hvite (msungos). Finnes også en beauty-salong, der en av oss har vært og lakket neglene en gang!

Kafé:

                                                                                                                                Minst én utekafé av kvalitet. Brus er billigere enn vann. Alle rettigheter. Fint sted å sitte en ettermiddag sammen med andre msungos og slappe av.

Turer:

Yndet turmål er rundt Mt Haydom, ca 8,5 km på stier i vennlig terreng, rød jord, følelse av at du virkelig er i Afrika. Også brukt til jogging. Da ser de lokale rart på deg og barn løper ved siden av deg mens de roper: "Msungo!" Men da gir vi bare litt på, og borte er de...

Vi prøver hardt å lære oss noen ”nøkkelord” på swahili. Et mye brukt ord her er ”Karibu” – velkommen! Og da svarer vi ”asante” (takk). Og egentlig  vet vi nå godt at når man sier ”habari” (hallo/hvordan har du det?) til hilsen, så svarer man enten ”nzuri”, ”salama” eller ”safi” (fint). Eller hvis noen sier ”shikamoo” (respektfull hilsen), så svarer vi ”marahaba” (takk for respekten). MEN å komme på de riktige ordene til den riktige hilsenen så fort at den andre personen man møtte ikke allerede har passert, det er ikke så lett… Så det har nok blitt noen ”god-dag-mann-økseskaft”-svar noen ganger...

En arbeidsdag i bushen

Jeg har nå hatt min første arbeidsuke med uteklinikken (outreach). Outreach er en del av arbeidet som Haydom Lutheran Hospital driver. 27 landsbyer får hver måned besøk av dette teamet som reiser rundt. Kjøreturene dit kan gjerne ta flere timer, og noen rekkes bare med fly. Vi ser gjerne ikke hus (les:hytter) så langt øyet rekker der vi kjører, men vi ender likevel alltid opp i en lokal kirke, der vi holder lokaler inne og utenfor. (Enkle bygg, gjerne med jordgulv og enkle, lave trebenker. ) Til tross for at områdene ser nesten ubebodde ut dukker det gjerne opp hundre kvinner, eller mer. Gravide og mødre med babyer på ryggen, fra ulike stammer, noen har gått i flere timer. Når de kommer fram stiller de seg tålmodig i ulike køer. Så blir barna veid, de får vaksiner, svangerskapsundersøkelse, HIV-test, andakt og undervisning ( familieplanlegging, hygiene, fistler etter fødsler osv).

Veiing av barna

Det er nok også en viktig sosial møteplass for mange av dem. Ofte blir det et lite marked nær helseklinikken fordi mange tar med seg egg, mais, mango eller små ting de vil selge for å få noen ekstra shilling.  Alt foregår selvfølgelig på swahili, men noen av sykepleierne kan litt engelsk, så jeg får kommunisert på et vis.

Vi har alltid med oss en bag med pent brukt tøy (fra Norge), som vi deler ut tøy fra, til de som trenger det mest. Rene julaften for noen som får en ”ny” brukt t-skjorte eller en ”body” til babyen. I dag var det bl.a. en glad liten gutt som ruslet hjem med en fin Kaptein Sabeltann-t-skjorte på seg.

Tilslutt lager noen av damene varm mat til oss. Her skal man ikke ha dårlig tid og tenke at man skal skynde seg hjem etter endt arbeidsdag. Etter måltidet vil gjerne en av de lokale sykepleierne innom et sted for å gjøre et ærend, så veien hjem kan ta enda mye lengre tid enn ellers.  Arbeidsdagene kan derfor bli lange noen ganger, gjerne 10-11 timer…

Undervisning i det fri

Når vi drar avgårde om morgenen sitter vi som sild i tønne i en landrover. Jeg skjønner ikke alltid om alle skal være med å jobbe med outreachteamet eller ikke, for noen hopper av underveis og noen kommer på. I går satt vi elleve personer på ni seter, og jammen tok de også opp en haiker, som satte seg inn med et spyd og en levende høne. Så var vi plutselig 12 mennesker i bilen, pluss en høne! Det er på forunderlig vis liksom alltid plass til en til J. I dag måtte vi gjøre plass til en kvinne som var fødende og som derfor måtte bli med tilbake til sykehuset. Til alt hell ble det ikke fødsel i bilen...

Heldigvis er det felles bønn i bilen (eller flyet) før vi ”tar av”. For det er det vi gjør; tar av i en avsindig fart langs humpete og smale veier. Veien minner noen ganger mer om et elveleie enn en vei, særlig etter kraftig regnvær, da blir det svære grøfter og hull, og steiner som dukker opp. Så det er med livet som innsats at jeg gjør dette!

På taket av bilen er det bord som vi setter opp der vi kommer,
 og en høytaler så budskapet skal høres av all.

 Men ta det med ro, mamma, det går nok bra.  Jeg skjønner etter hvert at disse sjåførene har gjort dette noen ganger før!

Blodtrykksmåling av gravide

Jeg vet ikke om noen andre folk som ser ut til å takle venting og avstander så godt som afrikanere. ”Pole, pole” = sakte, er et mye brukt uttrykk her.  (Unntatt når de kjører bil, da :- !). Vi andre jobber med saken; det er jo lett å bli litt irritert og stresset når ting ikke skjer så effektivt som vi er vant til.

- Og man lager ikke problemer ut av mer enn det man må her. ”Hakuna matata!” –no worry!

Det er utrolig flott å være med på dette! Å få oppleve det afrikanske livet, og kvinnene og barna jeg møter her, på så nært hold. Kjenne luktene, se fargene, spise maten, kjenne på stemningene, lytte til stemmer og lyder og se den vakre og frodige naturen her.  Det er et privilegium.


Asta

Framme i Haydom

Nå er vi kommet fram! Reisen gikk bra bortsett fra at Kenya Air har innført en regel om at det ikke er lov å ha med seg instrumenter om bord ("tenk om alle skulle ha med seg gitarene sine.....") Så den måtte jeg levere fra meg i Amsterdam og den var ikke der da vi landet på Kilimajaro Airport....3 mnd uten gitar?? Fant en gitarbutikk i Arusha med kjente gitarmerker som Janson og Gilbert. Ikke hørt om de?? Ikke jeg heller. Men heldigvis, og kanskje som forventet dukket den opp ett døgn etter. 2 netter i Arusha. Travelt, støvete, varmt, selgere, priser mye høyere enn antydet i bøker..er vi så lettlurte?? Trolig JA.
Idag laaang kjøretur på veier som kan minne om siste stykke opp til hytta for de fleste som har hytte i fjellheimen. Men vi kom fram etter 6 t i 4-hjulsdrevet Landrover. Asfaltvei, grusvei, humpete veg, over elver (sorry, ingen krokodiller...), opp fjellsider, gjennom grønne områder, forbi små landsbyer, gjetergutter som pekte og ropte "mzungu"(hvitinger), fattigslige områder til vi til slutt kom fram til Haydom. Førsteinntrykk ute er som en oase. Vi har blitt vist rundt på området av vår norske kollega Anette. Vi har på kaffebesøk hos direktør Espegren. Vi har spist i kantina. Der var det mange nordmenn (studenter, KRIK-folk, leger, sykepleiere). Vi har funnet ut at det snakkes mer norsk enn swahili på Haydom, så dette går nok bra. Men plutselig så kan alle har reist, for mange er her på korttidsopphold. Så vi må nok lære oss litt swahili ja. Alle afrikanere smiler og er svært velvillige når vi prøver oss. Men engelsk går også bra.
Vi har blitt tatt vel imot. Kanskje vi får oss egen bolig også imorgen. Eller ikke. Hvem vet. Imorgen blir det tur rundt Mount Haydom, sånn 7-8 km. Det er ikke for varmt, det ligger tross alt på ca 1700 meter her.
Det hørtes kanskje litt norskt ut? Nei. Det er virkelig indre Afrika her. Masaifolk med spyd og drakter, stråhytter, geieteflokker, markeder som bugner av mango, bananer og afrikanere. Smilende, vinkende barn langs veikanten.

Vi har det bra og gleder oss til fortsettelsen.