MATEN I AFRIKA

Mange wazungos, også vi, hadde tenkt at når vi kom til Afrika kom sikkert kiloene til å rase av. Men nei da, heldigvis er maten så god at kroppen holder den gamle fasongen.

Vi spiser mye tradisjonell Tanzaniansk mat, som f.eks. ugali. Det er en tykk maisgrøt som minner om vår potetstappe.

Makande er en blanding av mais og bønner som også spises mye. Når dette spises sammen med ugali påstås det at det kan det forårsake store magesmerter og ileus hos barn, fordi det sveller opp i magen. Det sies å være dødsårsaken for flere barn. Det er billig og mettende mat, men svært ensidig i lengden.

Makande

Kvinne som renser bønner

Vi har muligheter til å spise på Guesthouse hver dag hvis vi vil. Om vi passerer Guesthouse tidlig om formiddagen får vi ofte et hint om hva som står på menyen til middag senere på dagen. Da hender det nemlig at det står et dyr eller to utenfor og beiter (geit eller okse), bundet til et tre. De spiser lykkelig uvitende sitt siste måltid. Noen timer senere ligger de i en bolle med saus med ris eller ugali til...

Dagens middag

......eller vi ser en syklist komme med middagen bak på sykkelen sin....

Levende høner på sykkeltur

På uteklinikken (outreach), blir vi nesten hver dag servert et måltid varm mat når jobben er gjort, før vi kjører hjem igjen. Ofte ugali med geit eller kylling til. Nesten aldri grønnsaker. Vi spiser som regel med bare hendene (litt klissete og uvant, men jeg får da i meg maten, og begynner å bli ganske dreven etterhvert..). Hendene blir grundig vasket på forhånd, -og etterpå!

Ugali (maisgrøt)

Kvinner i røyken

I vårt eget hus spiser vi ganske variert. De siste ukene, etter to besøk fra Norge, har vi nydt spekepølse og brunost!! Og her sørger vi også for å få i oss endel grønnsaker, noe de ellers ikke er så nøye med, virker det som. Det koster kanskje for mye. Mange, både barn og voksne, lider av mangelsykdommer pga dette.

Det er stor tetthet av bananer og mangoer her, for dem som har råd til det. Billig for oss, men de koster mer enn nok for dem som nesten ikke har penger mellom hendene.

De rosa bananene heter WAZUNGO; altså er vi "hvitinger" oppkalt etter en banan! Kanskje fordi vi hvite blir rosa i solen?

De drikker mye chai (te med melk) her. Gjerne med 4-5 store spiseskjeer sukker i hver kopp. Smaker nesten som sirup for meg som ikke er så glad i sukker. Men Erik elsker den selvfølgelig.. Eller liker de fleste lokale veldig godt brus (fins ikke lettbrus her), og den er billig og lett tilgjengelig. Finnes bare i glassflasker! En liter kartongmelk koster like mye som tolv brus....

Nå drar vi til Zanzibar på ferie en uke. Det ryktes at de har mye god mat der! Ikke minst fisk,- det skal bli godt igjen etter 3 måneder med kun èn fiskemiddag.
Vi gleder oss også til å drikke vann fra kranen i Norge istedet for å kjøpe vann hele tiden. Grovt brød har de ikke hørt om her. Vi har mye å glede oss over, men også mye å glede oss til!!

HJEMME HOS.... REPORTASJE

Karibu!

Velkommen hjem til oss!

På tide at dere slipper inn i hjemmet vårt her i Haydom (som vi nå snart forlater..)

Som dere nok har skjønt, er det ikke høy luksusfaktor her, men vi trives likevel! Mange mennesker kommer innom og fyller rommene med mye hygge. Dessuten er vi også store deler av døgnet utendørs.

Vi føler oss i alle fall trygge når vi er i huset; en enslig kvinnelig lærer bodde her i mange år og fikk sikret det skikkelig etter at noen prøvde å bryte seg inn til henne. 

Her er det gitter på gitter..

Veggkunsten vår er en hyllest til dyrene i afrika og etter prinsippet "man tager hva man haver".

Her har vi skrudd opp et tøystykke på veggen. Ingen spiker, men skruer....SÅ KOSELIG DET BLE!!

Stereoanlegget er medbragt fra Norge med et uttall av musikkmuligheter fra våre iPoder.

Utrolig hvor høy lyd det kan bli av disse to små. Sjekk www.musicangel.no (ubetalt reklameplass)

Etter et par uker  med lys fra lysrør som fikk oss til å føle at vi oppholdt oss kostant i et solarium, fikk vi byttet ut det ene røret med en kurvlampe jeg fant på et lager her. Stua fikk med en gang et annet preg, med lys som gir oss en annen glød i huden :-)

Her er både ny og gammel lampe på

På badet har vi sittedo, i motsetning til det som ellers er vanlig her; et hull i bakken. Her finner vi også den eneste kranen i huset det kommer varmt vann ut av, nemlig dusjen.

Vi kan hver dag ta en varm dusj med tank som aldri blir tom!! Vannet varmes opp i dusjhodet. Jo mer futt på strålen jo kaldere blir det. Så vannet sildrer og renner. Minner om prostata for å få varm dusj. Vel, ingen her har jo slike problemer, men vi har lest om det....

Varm dusj!! Hvis strømmen går (og det gjør den ofte) blir det plutselig kaldt

Etter at kibandaen kom på plass er dette Astas nye yndlingsoppholdssted. Der samles vi også stadig med naboer/venner om kveldene med båltenning.

Asta i kibandaen

Erik har mange favorittsteder (senga, dusjen, kibandaen..), men han sees ofte slik:

Erik med Mac: Leser avis, skriver mail, googler vanskelige diagnoser.  Det gjelder å ha god tid og tålmodighet, for her går det ikke alltid så fort nei...

Vi har ikke det vi kan kalle et "drømmekjøkken", men det blir likevel tryllet fram mye god mat der takket være Paulina. Vi har komfyr med både gass og elektrisitet. Og vi har kaffetrakter! Riktignok må vi helt til Arusha for å få kjøpt filterkaffe (5 timer i bil), men det har ordnet seg hele tiden, så vi har god kaffe til Paulinas kanelboller.

Paulines kanelboller bestående av maaaassse smør, mel, sukker og kanel.

Hadde dette vært hjemme så hadde det nok vært oppussing istedet for avslapping om ettermiddagene. F.eks badet, maurfjerning på kjøkkenet, grøfting av huset (det renner inn i gangen gjennom veggen når det regner mye), mer maurfjerning , tetting av tak, maling av brune vegger, enda mer maurfjerning. Men vi har da hevet standarden ved å bygge kibanda??

Og nå skal huset snart overlates til andre....

Asta og Erik

Safari!

Nå har vi vært på safari!

Jonas og Ingrid var med.

Betalte på forhånd, så da var det bare å nyte.

Leide 4-hjulsdrevet landcrusier, egen sjåfør som ordnet alt inkl vannflasker, lunsjbokser og tissepauser i løvenes rike.

Alt vi trengte å gjøre var å si hva vi ville ha. 

Safarien var meget vellykket (for de lokalkjente gikk den til Ngorogorokrateret og Tarangire).

Det ble mange dyr av alle slag. Kameraet mitt gikk tomt for strøm og Astas minnekort ble fullt mens hun filmet elefanter, men hamna shida - no problem - det ordnet seg.
Så nå har vi tenkt til å invitere til billedshow av elefanter og annet når vi kommer hjem. Sett av hele kvelden. Her kommer en smakebit:

No entry beyond this point

Selv fæle hyener liker å bade litt i søla

Rampekatter oppå bilen

Hvorfor skal vi bare ha bilder av ansiktet når det er så mye annet å se på??

Elefantmødre regnes av eksperter som de beste mødre

Her er en som føler seg trygg hos mamma...

Gammel bøffel som sikler. En av "big five"

Og her lurer vi på hvem som egentlig ser på hvem...

Ingrid på villdyrjakt med sitt nye kamera.

Dette bildet er da en glimrende reklame for Leopard Tours? 

Hjelp!! Vi trodde dette var en suicidal sjiraff, men heldigvis var halsen for lang!

Nærbilde av deprimert sjiraff som likvel viste seg å være en munter fyr...

Her er en som ikke har så lang hals og må bøye seg for å nå ned til gresset.

Vi kommer litt ut av telling når vi teller bena her...noen som kan hjelpe oss?

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

De som var med:

MUSIKK I AFRIKA

Alle kjenner til de afrikanske trommer, rytmer og danser.
En gang i Lillehammer hadde vi besøk av en familie fra Sudan hjemme hos oss. Vi prøvde å spille sammen, men de manglet helt rytmesansen. Så det var med en viss spenning vi kom til Tanzania.
I Arusha møtte vi første dagen noen som påstod at de var musikere og at de laget alle instrumentene selv. Det ble etterhvert klart at de ikke kunne spille noe instrument. Derimot klarte de å prakke på oss en turisttromme til en astronomisk pris. Lettlurte var vi dengang. Vi blir lurt nå også men ikke så lett...
Men litt bange anelser kom vi til Haydom.

Wazungo choir

Der var det så mange norske som kunne synge at vi dannet et eget kor. Vi kalte oss "Wazungo choir"(de hvites kor, der wazunga er ett litt nedlatende ord for oss bleikinger). Koret hadde en øvelse og 3 opptredender, bl.a i den lokale kirka. Det slo veldig an og låt faktisk ganske bra. Sangene det var O happy day, Shakcles og This little light of mine...









I den lokale kirka er det tilknyttet 6 kor. 2 kor synger hver søndag. Gitar, bass, synth med rytmeseksjon eller av og til a capella. Utrolig fengende flerstemt sang med tilhørende bevegelser. Og for noen bevegelser!! Akkurat som vi hadde drømt om. Jeg har dessuten lurt på hvordan de afrikanske gitaristene får de rene, spinkle tonene (ikke ulikt reggaemusikk). Nå vet jeg det. Ingen har råd til egen gitarforsterker, så de spiller rett inn på korets sanganlegg. Da blir tonen slik:

                                                   Korsang i den lokale kirka (video)

Menighetssangen låter også nydelig. A capella, flemstemt og inderlig. Av og til er det en av de på keyboard som prøver å henge seg med med en rotten orgellyd og tildels dårlige akkorder. Det er ikke alltid han finner rette tonearten heller... Da forsvinner hele menighetssangen i en saus av lyd. Menighetssangen låter best uten orgel her. Som de synger!

Så er det sykepleierskolens kor som hver dag synger på Sala (morgenmøte). En tromme og hundre sangere, kvinner og menn.  Nydelig flerstemt sang med de typiske afrikanske melodiene og harmoniene. Resten foregår på swahili, men nordmennene møter opp hver dag bare for å høre på sangen....

                                                            Sykepleierstudentene på Sala (video)

Peter heter en av vaktene på området. Han dirigerer kor og spiller gitar. Han hørte meg spille i hagen en dag, så han kom bortom. Vi ble etterhvert seks stykker med flere hudfarger som øvde inn et par sanger på swahili som han lærte oss. Sang på Sala til stor glede (ihvertfall for oss). Jubel og typiske afrikanske tilrop (høyfrekvent lyd med rulling av tungen).

Erik og Peter på verandaen

Djembe - godt brukt og innspilt

Nå har jeg også fått kjøpt meg en djembe . Jeg har lett mange steder etter trommer, men kun funnet turisttrommer. Nå var vi på safari og overnattet i Mtombo. Der fant jeg et sted der en hel storfamilie laget trefigurer. Ved siden av utsalgstedet satt flere og skar ut figurer. Der lå det også mange trommer nærmest henslengt. Da jeg spurte etter trommer kom de med en 3 store trommer og en rekke små. De store var tydelig velbrukte, en hadde hull i trommeskinnet. Det viste seg at det solgte "carvings" om dagen og spilte for turister om kvelden. For å få god lyd på trommene tente de bål og holdt trommen over flammene i kanskje 3 x 15 sekunder. Trommeskinnet ble veldig varmt og lyden ennå bedre.
Etter lange forhandlinger fikk jeg kjøpt en av disse trommene (de var ikke uvillige i det hele tatt, tvert om, men forhandlinger tar tid.....)...Så Salmekamerater, det blir flere afrikatrommer å spille på nå!






Konklusjonen må bli at dette med korsang, bevegelse og rytme det kan de ja!!


Erik

NOEN AV BARNA (OG UNGDOMMENE) JEG HAR MØTT...

Hver dag møter jeg mange barn. De fleste av dem liker å bli tatt bilde av, særlig hvis de får se på bildet av seg selv på kameraet etterpå. Jeg vil gjerne at dere som leser bloggen også skal få se noen av disse flotte barne, men det krever litt tid, for selv om jeg har måttet velge bort mange, så er det endel bilder her.

Jeg tror bildene gir et lite innblikk i barnas hverdag her i Tanzania

Arbeidende barn:

Tørket maiskorn blir til maismel.

Vedsanking

Gjeter

Unge vaskedamer

"He ain´t heavy, he´s my brother"

                                                                   ***************

Fattige hatsabeere

Gutt hos tannlegen på utekinikken

Her bor vi!

Lekende barn:

Hoppetau laget av strå :-)

"Vi er gode kamerater"

"Lykkehjul"

Stor lykke med ballong

                                                                     *************

Lucia, 14 år

"Obama"

Poserende datoga-gutter

"Take a picture!"

På vei hjem fra skolen

Smittende smil:

**********

På trilletur med barn fra barnehjemmet på Haydom hospital

Lendeklede, spyd og  - NOKIA

Ventende, tålmodige barn:

                                      ASTA