Ting som var annerledes enn forventet

Pinnekjøtt: Tro det eller ei! Vi ble servert pinnekjøtt i januar av mama Kari (hun er stedets grand old lady, 84 år). Omtrent 20 stk. Asta kom litt sent og fikk bare rester. Sånn er det når man er på outreach

Antall norske: Flere enn vi trodde på forhånd. Nå er riktignok vinteren den tiden da det er flest her. Men helsepersonell, studenter, KRIK-folk og andre frivillige gjør at det er sosialt her om kveldene.

Været: Vi fryktet at det skulle bli ulidelige varmt. I stedet er det helt perfekt temperatur, mellom 20 og 30 grader. Jogge gjør vi riktignok ikke midt på dagen, men da er vi jo på jobb allikevel…

Religiøsitet: Trodde vi at Norge var et kristent land? Kan hende det, men her er troen integrert i omtrent alt de foretar seg. De ber, takker og synger om Gud hele dagen. Også på jobb.

Her var det frodig ja!

Frodigheten: Vi kom like etter den store regntiden og går nå inn i den lille regntiden. Det betyr at det regner litt hver dag. Kanskje. Og så er det så grønt og frodig her at det er bare helt utrolig!

Avslutningskveld i bandaen for en av oss som reiser hjem....

Sosialt: Masse hyggelige mennesker her fra mange nasjoner. Så det er nesten som å være på familieleir på Knattholmen (KFUM/KFUK). Det er også lettere å få gode relasjoner til de lokale enn vi hadde tenkt. Og vi som trodde vi måtte sitte alene hjemme hver kveld. Nå lengter vi etter en kveld bare alene hjemme…

TV: Finnes ikke her. Savnes ikke heller.

Filmer: Vi tok med 4 DVDer. Vi har bare rukket å se på en….

Maten: Vi var redd vi skulle gå ned i vekt og bli lei helt ensidig kosthold. Etter 2 varme måltider om dagen på ”guesthouse” den første tiden, er vi nå kommet over i normalt gjenge. Men vekten har ikke gått ned nei….

Fra torget i nabobyen Mbulu

Søppel: Like utenfor sykehuset befinner Haydom by seg. Vel, by og by…Mange av de som bor der synes det er helt naturlig å hive fra seg søppelet sitt på gata. Og ingen kommunal virksomhet til å plukke opp søppel foreligger. Men de driver og bygger et sted de skal brenne søppel…

Skopier: Trodde ikke det skulle bli noen endoskopier her nede. Men det er vel 8-10 i uka. Med kondemnabelt utstyr. Så nå er vi i ferd med å oppgradere det med utstyr som har ligget på lager på Lillehammer

Mange leger: Trodde jeg skulle være eneste spesialist her. Men akkurat nå er det nevrolog, infeksjonsmedisiner, urolog, gastroenterolog (meg), røngtenlege (lokal) og altmuligortopedplastiskkirurghjernekirurg (amerikaner) her

Brus: Når det er fest her, så settes det fram en kasse brus. Brus koster mindre enn vann. Det å sette seg ned med en glassflaske med cola eller annen eksotisk brus frembringer imidlertid festfølelse her

Asta drikker  vin  brus  hjemme

Vin: vi trodde ikke vi skulle fått drukket noe vin her….

Øvelse hjemme i stua. Fotograf: Asta

Musikk: Masse allsang, afrikansk sang og annen sang! (Kommer muligens som eget innlegg senere)

Kryp: Vi tenkte at i Afrika finnes det masse farlige kryp av alle slag. Det gjør det sikkert, men vi har ikke sett dem.....ennå!

MOUNT HANANG

Hver morgen, når vi trekker ifra gardinene på soverommet i huset vårt her i Haydom, nærmere bestemt kl 06.45, møtes vi av dette synet:

Utsikt fra soverommet. Mt. Hanang skimtes i det fjerne.

Mt. Hanang, Afrikas 4. høyeste fjell, med sine 3417 meter over havet. Mange, både lokale og besøkende trekkes mot dette stolte fjellet som ruver over alt annet i milevis omkrets. Men vi har også hørt mange "skrekkhistorier" om hvor hardt det er å komme seg både opp og ned fra fjellet, en tur som tar ca 10-12 timer, så jeg (Asta) reservert meg lenge for å prøve meg på denne turen. Det har blitt lite trening og mange av Paulinas (hushjelpen) kanelboller på meg de siste ukene. Erik trener og spiser færre kanelboller; jeg misunner ham selvdisiplinen! Men vi har tross alt hatt en slags høydetrening her vi har levd 17-1800 m.o.h. de siste ukene, så det gav meg håp om at dette skulle gå fint likevel.

Så fredag dro vi avsted, sammen med 4 andre, med egen sjåfør/guide og leid bil fra sykehuset. Fjellet ligger 2 timers kjøring fra Haydom.

Et forvarsel om hva som ventet oss?

Vi overnattet på "Hotel" Summit like ved. Apostrofen er vårt forslag til navn. Enkel standard. Vi nevner maks ett håndkle pr dobbeltrom, pulverkaffeboksen til frokost var tom og syltetøyet muggent, men pytt sann. Vi prøvde å få betjeneningen til å ta bilde av gruppen med digitalkameraet. Etter gjentatte forsøk av kelneren på å trykke ned knappen samtidig som han skulle fokusere tilkalte han en kvinnelig servitør. Han prøvde deretter å foklare henne hvordan hun skulle ta bilde......det ble ikke noe samlet bilde....

Vi sto opp kl 05 lørdag morgen for å starte gåturen i god tid før soloppgang og solens intense varme.

Turen startet gjennom snilt og frodig skogsterreng før den alvorlige stigningen begynte. Til tider veldig bratt, så både hender og føtter måtte tas i bruk. Vi besteg ca 1500 høydemeter, men mange meter måtte gås "flere ganger", da fjellet består av flere topper før vi endelig kommer til den aller høyeste. Men slik er det jo også med endel norske fjell...

Underveis! Erik til høyre, på fjellknausen.

Annerledes enn de norske fjellene er at vegitasjonen er frodig selv på over 3000 meters høyde. Vi så mange vakre blomster og sommerfugler underveis og på toppen!

Følgemannen/guiden vår var under hele turen opptatt av at vi måtte komme oss ned i god tid før mørket kom, så pausene ble alltid litt kortere en vi kunne tenke oss.

På (den siste) toppen!

-og vi kom oss ned i god tid før mørket. Men enkelte av oss (les:Asta) ble utrolig skjelven og kraftløs i beina de siste par timene ned bratta. Så ille at jeg ikke kunne bøye knærne for å unngå grener som stakk ut; da risikerte jeg i neste øyeblikk å bli stående på knærne for deretter ikke komme meg opp igjen.

På vei hjem sto plutselig en svær hyene midt i veien i nattemørket! Det er ikke akkurat et vakkert syn, men likevel "morsomt" å se den og ikke bare høre den hver kveld..

Det var en flott tur! --OG jeg var veldig fornøyd da jeg våknet i morges, kikket på fjellet fra soverommet og glad kunne konstatere: på toppen av det fjellet har jeg vært!!

Asta

EN ARBEIDSDAG I BUSHEN II

Først noen fakta:  

På Haydom Lutheran Hospital fødes det hvert år ca 5000 barn. Mange fødsler skjer også hjemme, siden det er lange avstander her og det tar tid å komme seg til sykehuset. Men fødende får gratis transport av ambulanse hvis det er nødvendig, og de betaler heller ikke for sykehusoppholdet, i motsetning til de andre pasientene. Dette for å få ned dødeligheten for både mor (som er på nivå med en norsk fødeavdeling!) og barn (den laveste sør for ekvator) i forbindelse med fødselen.

De gravide kommer til kontroll hver måned når ”outreach”-klinikken kommer til landsbyen deres.  Da kommer de også med barna de eventuelt har fra før til kontroll/vaksinering. Årlig foretas det undersøkelser av nærmere 30 000 gravide og over 80 000 barn på uteklinikkene (tall fra årsrapporten 2010). Det gjøres også HIV-testing av alle gravide, og de får nødvendige vitaminer, og vaksineres mot stivkrampe. Det er få HIV-positive i området her, ca 3 % . De som oppdages kommer raskt til behandling, og dette minsker risikoen for at et barn blir smittet av mor under fødselen. HIV-testingen går hånd i hånd med undervisning og bevisstgjøring, så de forholdsvis lave tallene vil jeg tro har en sammenheng med det.

Årsbudsjettet for Haydom Hospital er tilsvarende en dags budsjett ved Sørlandet sykehus, som er et slags vennskapssykehus for Haydom.

I dag reiste vi med fly til ”outreach”. Alt og alle ble nøye veid før vi entret flyet, både materiell og mennesker. Her er det ikke snakk om å bli veid og funnet for lett, men tvert imot kan du bli funnet for tung. I så fall risikerer du å bli satt igjen på bakken, hvis ikke du kan argumentere for at du jobber som for to. De gir tydelig uttrykk for at de vil ha med oss to som er ”mzungos” på teamet for tiden, så vi fikk plass uten (høylytte) diskusjoner (det kan det nemlig bli..) !!

Utsikt fra flyet over Haydom

Først fløy vi ca 20 min til et område der vi slapp av to medarbeidere til en liten ”klinikk”, så fløy 6 av oss videre i ca 20 min til, til vi kom til Matala, som regnes som er stor ”klinikk”. Det vil da si at det vanligvis kommer ca 400 barn dit, og mange gravide. To av oss seks undersøker gravide, to vaksinerer, en registrerer alle som kommer og skriver opplysninger inn i en bok, mens min oppgave i dag var å veie barna, og ta en sjekk av hvert enkelt barn.

Tre blide og stolte gutter

Matala er et svært varmt og tørt område, i dag var temperaturen 40 grader ifølge piloten.  Vi prøver selvsagt å finne de mest skyggefulle stedene å holde til når vi er ute, så jeg satte meg under et tre. Jeg startet altså med å veie barna. Deretter prøvde jeg å stille alle mødrene i kø for at jeg skulle ta en titt på ett og ett barn, for å finne ut om det var spesielle problemer, og skrive på kortene deres hvilke vaksiner de skal ha. Disse konsultasjonene blir raske, og jeg kan ikke mye swahili, men har noen innlærte fraser som jeg håper de svarer på ”etter skjema”. Gjør de ikke det, men begynner å skravle i vei på swahili eller et stammespråk, skynder jeg meg å skaffe tolkehjelp. Men til tross for språkbarrierer og raske konsultasjoner kommer det noe ut av dem. Det jeg ser er en del øyeinfeksjoner, barn som hoster (obs tuberkulose og lungebetennelse), sår og utslett og noen underernærte barn (pga matmangel eller sykdom, for eksempel malaria). Noen får gode råd av oss, mens andre må sendes videre til helseklinikk eller sykehus. Mens vi gjør dette fører vi samtidig statistikk over alder, vektavvik, vaksiner osv.

Ung kvinne med typiske klær og smykker fra
 dette området. Hun bærer barnet sitt på ryggen
under det svarte kledet

Mødrene var varme og slitne i dag, likeså barna, og det var tidvis nesten litt amper stemning mens de ventet i dag. Minst hundre av dem trengte seg på rundt meg og dyttet på for å få sitt barn som det neste til å bli undersøkt. Jeg svettet, men prøvde å rette oppmerksomheten mot det ene barnet jeg hadde foran meg, ett om gangen. Men køen ble ganske raskt  en pressende masse, noe jeg ikke har opplevd andre steder vi har vært. En annen sykepleier måtte gripe inn og gjenopprette køen. Etter konsultasjon av en stor mengde barn, hjalp jeg de som vaksinerte med å fullføre dette.

Det ble en lang, varm og intens arbeidsdag! Men tro det eller ei, det var en unik opplevelse.  Området vi var i er bebodd av mange ulike stammer. Noen av dem er særegne med sine smykker i ørene,  rundt halsen, hendene og føttene. Disse smykkene tar de aldri av igjen! Også mange av spedbarna har perlesmykker rundt halsen og magen eller kobbertråder snurret rundt anklene.

Varmen kom overraskende på meg i dag, her i Haydom er det et helt annet klima. Jeg hadde tatt med meg ½ liter vann, omtrent det jeg svettet i løpet av den første timen. Så av valget mellom å kollapse av dehydrering eller heteslag, valgte jeg det siste, og helte i meg mengder med kokende vann vi hadde med på en termos. Mulig ”varmt skal varmt fordrive”, for jeg fikk heller ikke heteslag!

Tilslutt en tanke som stadig slår meg her jeg lever nå: Det er sterkt noen ganger å oppleve at jeg har mye til felles med disse menneskene som har vokst opp i en totalt annerledes kultur, som lever i stråhytter , lager mat over åpen ild, kanskje ikke fått gått på skole, og som ser helt forskjellige ut fra meg/oss. Gleden over et lite barn som smiler, latteren når jeg sier noe feil eller på en rar måte, de ler og jeg blir revet med. Jeg opplever et stille felleskap med mange av kvinnene jeg møter, litt vanskelig å definere, men det handler vel om at gleder og bekymringer, følelser og smerter er noe universalt, som går på tvers av tid og sted.


Asta

LUKSUSHELG NÆR SERENGETI

I helga var vi på tur, til Karatu by, som ligger ved Ngorogoro-krateret, som igjen går over til den mer kjente Serengeti nasjonalpark. Vi var seks norske og en amerikaner (pluss sjåfør) som dro på tur sammen for å få litt "miljøskifte". Dvs mye av miljøet tok vi jo med oss i og med at vi dro sammen, men omgivelsene var nye og vi tok fri fra "det enkle liv" et par dager. Og så måtte vi ta ut litt mer penger. Dette er nemlig det stedet med minibank som ligger nærmest Haydom.

Vi leide bil fra Haydom, med egen sjåfør, må vite. Men der stoppet luksusen ved transporten. For vi satt 8 mennesker i en bil beregnet på 5, så "de unge og spreke" satt i bakrommet, og tok turen som en lang "passiv pilatestrening" (styrking av indre kjernemuskelatur) der de satt og vaglet på et lavt, hardt sete og prøvde å holde balasen på tvers av kjøreretningen.  Andre satt på seter i riktig kjøreretning, riktignok uten seler og nakkestøtter, og med en underlig vinkel i ryggen. Farten varierte endel, men ofte opp mot 100 km/t over humper og steiner, med mye folk og fe langs og delvis i veien.Vi kjørte nær 4 timer på de tidligere omtalte afrikanske veiene. Det var ingen felles bønn i bilen (slik vi alltid har før "outreach"), men jeg ser ikke bort ifra at det ble sendt en bønn i ny og ne også nå..

Vel framme møtte vi luksusen! Sengene var sikkert 2,20 meter breie (mot 1,20 m her "hjemme"), basseng, solsenger og utrolig god mat!! Vi hadde lange, hyggelige måltider, og ble behandlet som ekte hvite turister (!).

Lunsj

 Lørdag måtte vi inn og ta byen Karatu i øyesyn, og prøve å få tak i noen luksusaktikler, sånn som flytende såpe og shampoo. Såpa jeg fant kostet 15000 Tshz (nær 60 NOK. Noen importerte varer er uforholdmessig dyre), og shampooen var den samme over hele byen og ble solgt i 5-literskanner. Så det ble hverken såpe eller shampoo. Men Erik fant enda en flott tromme; laget av en tom melkeboks dekket av geiteskinn, med fantastisk lyd.

Liquid soap? No, sorry!

Ettermiddagen lørdag dro vi til Gibbs farm. Koster 500 USD pr/døgn å bo der, så vi tok oss kun råd til en titt. Der fant vi godfølelsen, midt i Afrikas ville natur, med en utrolig flott utsikt, hvitvin og solnedgang.

Med utsikt over kaffeplantasjer

Søndag tok Erik og jeg oss en liten gåtur på egenhånd og utforsket nærmiljøet. Mye nybygging, både av mange bolighus og en kirke. Kunne se ut som et område i vekst.

Fra hytte til murhus

Nytt, stort, flott luthersk kirkebygg under  bygging

Pinsekirken. Får tro at ikke bygget er det som er avgjørende..

Nå er vi tilbake til det som etterhvert har blitt hverdagen her i Haydom. Men det skjer spennende og nye ting hver dag, så kjedelig rutine har det ikke rukket å bli for oss enda. 

Tilslutt en dagsrapport: Vi opptrådte på Sala (fast morgensamling for alle ansatte/studenter) med sang i morges,  sammen med to afrikanere som har lyst å spille og synge med noen av oss. Etter jobb var vi i hageselskap hos Olav og Turid Espegren (sjefen). Fra i dag går turnuslegene her ut i streik i protest mot dårlig lønn (over hele Tanzania) . De tjener ca 38 NOK for en nattevakt, og det er ikke mye selv her. Så vi forstår dem godt..

Som dere kanskje skjønner er alt vel med oss, og vi håper det også gjelder alle dere som vi er langt borte ifra.