MOUNT HANANG

Hver morgen, når vi trekker ifra gardinene på soverommet i huset vårt her i Haydom, nærmere bestemt kl 06.45, møtes vi av dette synet:

Utsikt fra soverommet. Mt. Hanang skimtes i det fjerne.

Mt. Hanang, Afrikas 4. høyeste fjell, med sine 3417 meter over havet. Mange, både lokale og besøkende trekkes mot dette stolte fjellet som ruver over alt annet i milevis omkrets. Men vi har også hørt mange "skrekkhistorier" om hvor hardt det er å komme seg både opp og ned fra fjellet, en tur som tar ca 10-12 timer, så jeg (Asta) reservert meg lenge for å prøve meg på denne turen. Det har blitt lite trening og mange av Paulinas (hushjelpen) kanelboller på meg de siste ukene. Erik trener og spiser færre kanelboller; jeg misunner ham selvdisiplinen! Men vi har tross alt hatt en slags høydetrening her vi har levd 17-1800 m.o.h. de siste ukene, så det gav meg håp om at dette skulle gå fint likevel.

Så fredag dro vi avsted, sammen med 4 andre, med egen sjåfør/guide og leid bil fra sykehuset. Fjellet ligger 2 timers kjøring fra Haydom.

Et forvarsel om hva som ventet oss?

Vi overnattet på "Hotel" Summit like ved. Apostrofen er vårt forslag til navn. Enkel standard. Vi nevner maks ett håndkle pr dobbeltrom, pulverkaffeboksen til frokost var tom og syltetøyet muggent, men pytt sann. Vi prøvde å få betjeneningen til å ta bilde av gruppen med digitalkameraet. Etter gjentatte forsøk av kelneren på å trykke ned knappen samtidig som han skulle fokusere tilkalte han en kvinnelig servitør. Han prøvde deretter å foklare henne hvordan hun skulle ta bilde......det ble ikke noe samlet bilde....

Vi sto opp kl 05 lørdag morgen for å starte gåturen i god tid før soloppgang og solens intense varme.

Turen startet gjennom snilt og frodig skogsterreng før den alvorlige stigningen begynte. Til tider veldig bratt, så både hender og føtter måtte tas i bruk. Vi besteg ca 1500 høydemeter, men mange meter måtte gås "flere ganger", da fjellet består av flere topper før vi endelig kommer til den aller høyeste. Men slik er det jo også med endel norske fjell...

Underveis! Erik til høyre, på fjellknausen.

Annerledes enn de norske fjellene er at vegitasjonen er frodig selv på over 3000 meters høyde. Vi så mange vakre blomster og sommerfugler underveis og på toppen!

Følgemannen/guiden vår var under hele turen opptatt av at vi måtte komme oss ned i god tid før mørket kom, så pausene ble alltid litt kortere en vi kunne tenke oss.

På (den siste) toppen!

-og vi kom oss ned i god tid før mørket. Men enkelte av oss (les:Asta) ble utrolig skjelven og kraftløs i beina de siste par timene ned bratta. Så ille at jeg ikke kunne bøye knærne for å unngå grener som stakk ut; da risikerte jeg i neste øyeblikk å bli stående på knærne for deretter ikke komme meg opp igjen.

På vei hjem sto plutselig en svær hyene midt i veien i nattemørket! Det er ikke akkurat et vakkert syn, men likevel "morsomt" å se den og ikke bare høre den hver kveld..

Det var en flott tur! --OG jeg var veldig fornøyd da jeg våknet i morges, kikket på fjellet fra soverommet og glad kunne konstatere: på toppen av det fjellet har jeg vært!!

Asta

EN ARBEIDSDAG I BUSHEN II

Først noen fakta:  

På Haydom Lutheran Hospital fødes det hvert år ca 5000 barn. Mange fødsler skjer også hjemme, siden det er lange avstander her og det tar tid å komme seg til sykehuset. Men fødende får gratis transport av ambulanse hvis det er nødvendig, og de betaler heller ikke for sykehusoppholdet, i motsetning til de andre pasientene. Dette for å få ned dødeligheten for både mor (som er på nivå med en norsk fødeavdeling!) og barn (den laveste sør for ekvator) i forbindelse med fødselen.

De gravide kommer til kontroll hver måned når ”outreach”-klinikken kommer til landsbyen deres.  Da kommer de også med barna de eventuelt har fra før til kontroll/vaksinering. Årlig foretas det undersøkelser av nærmere 30 000 gravide og over 80 000 barn på uteklinikkene (tall fra årsrapporten 2010). Det gjøres også HIV-testing av alle gravide, og de får nødvendige vitaminer, og vaksineres mot stivkrampe. Det er få HIV-positive i området her, ca 3 % . De som oppdages kommer raskt til behandling, og dette minsker risikoen for at et barn blir smittet av mor under fødselen. HIV-testingen går hånd i hånd med undervisning og bevisstgjøring, så de forholdsvis lave tallene vil jeg tro har en sammenheng med det.

Årsbudsjettet for Haydom Hospital er tilsvarende en dags budsjett ved Sørlandet sykehus, som er et slags vennskapssykehus for Haydom.

I dag reiste vi med fly til ”outreach”. Alt og alle ble nøye veid før vi entret flyet, både materiell og mennesker. Her er det ikke snakk om å bli veid og funnet for lett, men tvert imot kan du bli funnet for tung. I så fall risikerer du å bli satt igjen på bakken, hvis ikke du kan argumentere for at du jobber som for to. De gir tydelig uttrykk for at de vil ha med oss to som er ”mzungos” på teamet for tiden, så vi fikk plass uten (høylytte) diskusjoner (det kan det nemlig bli..) !!

Utsikt fra flyet over Haydom

Først fløy vi ca 20 min til et område der vi slapp av to medarbeidere til en liten ”klinikk”, så fløy 6 av oss videre i ca 20 min til, til vi kom til Matala, som regnes som er stor ”klinikk”. Det vil da si at det vanligvis kommer ca 400 barn dit, og mange gravide. To av oss seks undersøker gravide, to vaksinerer, en registrerer alle som kommer og skriver opplysninger inn i en bok, mens min oppgave i dag var å veie barna, og ta en sjekk av hvert enkelt barn.

Tre blide og stolte gutter

Matala er et svært varmt og tørt område, i dag var temperaturen 40 grader ifølge piloten.  Vi prøver selvsagt å finne de mest skyggefulle stedene å holde til når vi er ute, så jeg satte meg under et tre. Jeg startet altså med å veie barna. Deretter prøvde jeg å stille alle mødrene i kø for at jeg skulle ta en titt på ett og ett barn, for å finne ut om det var spesielle problemer, og skrive på kortene deres hvilke vaksiner de skal ha. Disse konsultasjonene blir raske, og jeg kan ikke mye swahili, men har noen innlærte fraser som jeg håper de svarer på ”etter skjema”. Gjør de ikke det, men begynner å skravle i vei på swahili eller et stammespråk, skynder jeg meg å skaffe tolkehjelp. Men til tross for språkbarrierer og raske konsultasjoner kommer det noe ut av dem. Det jeg ser er en del øyeinfeksjoner, barn som hoster (obs tuberkulose og lungebetennelse), sår og utslett og noen underernærte barn (pga matmangel eller sykdom, for eksempel malaria). Noen får gode råd av oss, mens andre må sendes videre til helseklinikk eller sykehus. Mens vi gjør dette fører vi samtidig statistikk over alder, vektavvik, vaksiner osv.

Ung kvinne med typiske klær og smykker fra
 dette området. Hun bærer barnet sitt på ryggen
under det svarte kledet

Mødrene var varme og slitne i dag, likeså barna, og det var tidvis nesten litt amper stemning mens de ventet i dag. Minst hundre av dem trengte seg på rundt meg og dyttet på for å få sitt barn som det neste til å bli undersøkt. Jeg svettet, men prøvde å rette oppmerksomheten mot det ene barnet jeg hadde foran meg, ett om gangen. Men køen ble ganske raskt  en pressende masse, noe jeg ikke har opplevd andre steder vi har vært. En annen sykepleier måtte gripe inn og gjenopprette køen. Etter konsultasjon av en stor mengde barn, hjalp jeg de som vaksinerte med å fullføre dette.

Det ble en lang, varm og intens arbeidsdag! Men tro det eller ei, det var en unik opplevelse.  Området vi var i er bebodd av mange ulike stammer. Noen av dem er særegne med sine smykker i ørene,  rundt halsen, hendene og føttene. Disse smykkene tar de aldri av igjen! Også mange av spedbarna har perlesmykker rundt halsen og magen eller kobbertråder snurret rundt anklene.

Varmen kom overraskende på meg i dag, her i Haydom er det et helt annet klima. Jeg hadde tatt med meg ½ liter vann, omtrent det jeg svettet i løpet av den første timen. Så av valget mellom å kollapse av dehydrering eller heteslag, valgte jeg det siste, og helte i meg mengder med kokende vann vi hadde med på en termos. Mulig ”varmt skal varmt fordrive”, for jeg fikk heller ikke heteslag!

Tilslutt en tanke som stadig slår meg her jeg lever nå: Det er sterkt noen ganger å oppleve at jeg har mye til felles med disse menneskene som har vokst opp i en totalt annerledes kultur, som lever i stråhytter , lager mat over åpen ild, kanskje ikke fått gått på skole, og som ser helt forskjellige ut fra meg/oss. Gleden over et lite barn som smiler, latteren når jeg sier noe feil eller på en rar måte, de ler og jeg blir revet med. Jeg opplever et stille felleskap med mange av kvinnene jeg møter, litt vanskelig å definere, men det handler vel om at gleder og bekymringer, følelser og smerter er noe universalt, som går på tvers av tid og sted.


Asta

LUKSUSHELG NÆR SERENGETI

I helga var vi på tur, til Karatu by, som ligger ved Ngorogoro-krateret, som igjen går over til den mer kjente Serengeti nasjonalpark. Vi var seks norske og en amerikaner (pluss sjåfør) som dro på tur sammen for å få litt "miljøskifte". Dvs mye av miljøet tok vi jo med oss i og med at vi dro sammen, men omgivelsene var nye og vi tok fri fra "det enkle liv" et par dager. Og så måtte vi ta ut litt mer penger. Dette er nemlig det stedet med minibank som ligger nærmest Haydom.

Vi leide bil fra Haydom, med egen sjåfør, må vite. Men der stoppet luksusen ved transporten. For vi satt 8 mennesker i en bil beregnet på 5, så "de unge og spreke" satt i bakrommet, og tok turen som en lang "passiv pilatestrening" (styrking av indre kjernemuskelatur) der de satt og vaglet på et lavt, hardt sete og prøvde å holde balasen på tvers av kjøreretningen.  Andre satt på seter i riktig kjøreretning, riktignok uten seler og nakkestøtter, og med en underlig vinkel i ryggen. Farten varierte endel, men ofte opp mot 100 km/t over humper og steiner, med mye folk og fe langs og delvis i veien.Vi kjørte nær 4 timer på de tidligere omtalte afrikanske veiene. Det var ingen felles bønn i bilen (slik vi alltid har før "outreach"), men jeg ser ikke bort ifra at det ble sendt en bønn i ny og ne også nå..

Vel framme møtte vi luksusen! Sengene var sikkert 2,20 meter breie (mot 1,20 m her "hjemme"), basseng, solsenger og utrolig god mat!! Vi hadde lange, hyggelige måltider, og ble behandlet som ekte hvite turister (!).

Lunsj

 Lørdag måtte vi inn og ta byen Karatu i øyesyn, og prøve å få tak i noen luksusaktikler, sånn som flytende såpe og shampoo. Såpa jeg fant kostet 15000 Tshz (nær 60 NOK. Noen importerte varer er uforholdmessig dyre), og shampooen var den samme over hele byen og ble solgt i 5-literskanner. Så det ble hverken såpe eller shampoo. Men Erik fant enda en flott tromme; laget av en tom melkeboks dekket av geiteskinn, med fantastisk lyd.

Liquid soap? No, sorry!

Ettermiddagen lørdag dro vi til Gibbs farm. Koster 500 USD pr/døgn å bo der, så vi tok oss kun råd til en titt. Der fant vi godfølelsen, midt i Afrikas ville natur, med en utrolig flott utsikt, hvitvin og solnedgang.

Med utsikt over kaffeplantasjer

Søndag tok Erik og jeg oss en liten gåtur på egenhånd og utforsket nærmiljøet. Mye nybygging, både av mange bolighus og en kirke. Kunne se ut som et område i vekst.

Fra hytte til murhus

Nytt, stort, flott luthersk kirkebygg under  bygging

Pinsekirken. Får tro at ikke bygget er det som er avgjørende..

Nå er vi tilbake til det som etterhvert har blitt hverdagen her i Haydom. Men det skjer spennende og nye ting hver dag, så kjedelig rutine har det ikke rukket å bli for oss enda. 

Tilslutt en dagsrapport: Vi opptrådte på Sala (fast morgensamling for alle ansatte/studenter) med sang i morges,  sammen med to afrikanere som har lyst å spille og synge med noen av oss. Etter jobb var vi i hageselskap hos Olav og Turid Espegren (sjefen). Fra i dag går turnuslegene her ut i streik i protest mot dårlig lønn (over hele Tanzania) . De tjener ca 38 NOK for en nattevakt, og det er ikke mye selv her. Så vi forstår dem godt..

Som dere kanskje skjønner er alt vel med oss, og vi håper det også gjelder alle dere som vi er langt borte ifra. 

Dr Erik på Haydom Hospital

Nå har jeg vært her i 14 dager. På tide å oppsummere litt. Hverdagen på sykehuset er gjenkjennelig fra  Lillehammer. Dagen begynner med legemøte der siste døgn oppsummeres. De som er ”passed away” får sin sykehistorie referert. De som er innlagt refereres ikke, kun antall.  Pasientene er mange og syke. De er mottatt av ”medical officers” som jeg faktisk ikke helt vet hva er utdannet som, men de gjør omtrent det samme som turnusleger hjemme. De siste to årene har Haydom også hatt turnusleger (12 stk) som fungerer som assistentleger. Bortsett fra at de utfører keisersnitt, opererer på sprukne tarmer og annet forefallende arbeid. Min oppgave blir kanskje å veilede turnuslegene og de få assistlegene som finnes.

Etter morgenmøtet er det Sala, morgensang med flerstemt sang av sykepleierstudentene som sitter på rekke og rad i sine knall rosa uniformer. Deretter andakt stort sett på swahili, av og til tolket til engelsk. Gudstroen er veldig sterkt til stede her, både i og utenfor sykehuset. Etterpå litt praktisk info fra ledelsen.

Så er det røntgenmøte. Det er bare en røntgenlege som foruten å være en glimrende lege, som kan det meste, også driver en bar på kveldstid oppe i byen. En ikke helt uvanlig kombinasjon her, forresten….

Så visitt.

Sykhuset har ca 400 senger. Opptaksområdet er litt uklart, trolig rundt 4-500 000. Referansesykehus for flere distrikter med kanskje 1,9 mill innbyggere. Igjen, tallene kan være feil. Det er 3 medisinske poster, inkludert egen tuberkuloseavdelingen. Dit sender man pasienter med bekreftet tuberkulose. De som hoster og har røngtenbilder suspekt på smittsom tuberkulose, blir liggende på vanlig sengepost til diagnosen er bekreftet, ved at tuberkulosebasiller er påvist i oppspytt. Så det er gode muligheter for å bli eksponert for tuberkulose her….

Utover dette har vi to vanlige sengeposter. Sa jeg vanlige?…he,he.

Min post (Old ward, female) har ca 30 senger fordelt på 4 rom, hvorav ett med 10 og ett med 16 senger. Hvor store rommene er? Litt større enn våre 4 mannsrom hjemme. Do og vask er det ikke på rommet. Pårørende har ansvaret for å mate og stelle de syke, og hver pasient har gjerne flere enn en pårørende. Kanskje 3-4. Mange av dem oppholder seg mye på rommet, så det sitter gjerne 2-4 personer i og rundt hver seng. De dårligste pasientene går på do på rommet, vaskes på rommet, spiser på rommet samtidig som de får intravenøs væske og antibiotika. Under legevisitten kan gjerne pårørende til nabopasienten komme med supplerende opplysninger om det er tvil (f.eks om hosten er bedre eller verre..)  

Det lukter på rommet. Ikke direkte vond lukt, men mye lukt. Mange lukter på en gang...

Hygiene? Man gjør så godt kan kan. Og det gjenspeiler all virksomhet her. Man gjør så godt man kan ut av en svært vanskelig situasjon med mangel på mye. Noen ganger har man utstyr, andre ganger ikke. Hender vaskes i sprit som hjemme. De har antibiotika til det meste. Gjerne oppstartet av ”medical officer” i mottakelsen. Intravenøs væske gis fra egenproduserte flasker. Det tas i hvert fall ikke for mange prøver eller røntgenbilder her. Pasienten må betale for alt ved avreise. Har de ikke penger blir de liggende i senga til pårørende har fått solgt en ku så regningen kan dekkes. Eller pårørende må gjøre forefallende arbeid på uteområdet (som for eksempel å fjerne busker og trær på området. Se Astas hjertesukk under ”Sedate afrikanere?”). Finnes det ikke penger dekkes beløpet av sykehusets fattigkasse. Som delvis dekkes av kollekt i kirka.

Det er mye utstyr her , men når det går i stykker er det dårlige systemer for å få det fikset.  Kanskje ikke så rart når mye av utstyret er gammelt, gitt i gave uten serviceavtale. Det har faktisk blitt en god del skopering på meg med høyst utdatert utstyr. Noe av det står det faktisk ”kassert” på……på norsk.

Men holdingen her synes jeg er enestående. Man har litt, mangler mye, men gjør så godt man kan. Alternativet er at det ikke ble gjort noe.

Så min oppgave må være å prøve å sette dem som skal være her i bedre stand til å gjøre jobben sin. Samt å behandle de enkeltskjebner  jeg møter. Ekstremt meningsfylt.

Jeg vet at jeg skal reise snart. De skal være igjen og fortsette å gjøre jobben.

Sykehuset Innlandet er forøvrig representert med 3 leger for tiden. En artikkel om en liten epidemi forårsaket av "Nairobi flie" er under utklekking og blir forhåpentligvis publisert....

Erik

Hverdagen i Haydom

Nå har vi flyttet inn i eget hus med tre soverom, stue, kjøkken og bad!! Vi har to kniver,  tre kaffekopper, og mange tallerkener. Vi er heldige og har fått tak i et kubbelys til å tenne om kvelden. Det er vann i dusjen, til og med varmt noen ganger J Huset er litt slitent, og jeg får litt sånn ”mitt Afrika”-følelse her; med en litt overgrodd hage full av ulike blomster og utsikt over det afrikanske landskapet, masse sommerfugler og fuglekvitter om dagen, gresshopper som summer om kvelden, og hyenene som uler i det fjerne (og visstnok ganske nære!) når det er mørkt. Vi lever et enkelt liv med mange hyggelige mennesker rundt oss, mye flott natur, og lite på timeplanen annet enn jobbene våre. Men det er altså mye vi kan gjøre hvis vi vil. Egentlig det meste av det vi kan i andre byer, som f.eks Lillehammer, men likevel på en annen måte kan man si. Her er noen eksempler.

                                                                                    Shopping:

Selv de ivrigst shopperne gir fort tapt. For utvalget..., ja, vi er nok vant til noe annet. Snakker du swahili, synker prisen på varene. Butikkene er mange og svært små. Varer overalt. Men siden butikkene er så små blir det ikke så mange varer pr butikk. De fleste av våre pengesedler er 10000 shilling (Ca 33 kr). Det har de ofte problemer med å veksle…Ting vi har fått kjøpt er bl.a. adapter (!), bananer, vaskevannsfat, rosiner. Brukte sykler har de også, men de må man passe på å låse godt hvis man kjøper dem…

Kino:

Vi har ikke vært inne i en, men har passert de to kinoene på utsiden. Hvilket bare er ett litt stort rom. Du skjønner at det er kino for lyden er svært høy ute på gata. Høyttalerne er ikke så gode slik at all lyd er forvrengt. Men alltid maks volum. Inne viser de såpeserier fra Tanzania. Ikke helt sikker på om vi kommer til å gå på kino….

Vannkiosk:

De lokale kjøper vannet sitt i en vannkiosk. De stiller seg i kø og får fylt opp sine medbragte kanner som deretter frakter hjem på sykkel eller en tralle. Vannet er grunnvannet med svært høyt innhold av Calcium og Fluor. Faktisk så høyt fluorinnhold at mange lokale har brun misfarging av tennene (fluorose). Fluortannkrem slår ikke så godt an her... Og alle gryter er fulle av kalknedslag.

Diskotek:
Vi har hørt at det finnes, og mange har vært der. Der er det mange gutter i 17-18 årsalder som gjerne vil   prøve seg på hvite jenter. Haydom er et lite sted. Arusha er nærmeste store by og oppfattes av de lokale som et hipt sted. Den suverent beste sjekkereplikken vi har hørt er: ”Are you married? I´m from Arusha!!”

Frisør:

Det finnes et lite utvalg. En av dem reklamerer med at de også klipper hvite (msungos). Finnes også en beauty-salong, der en av oss har vært og lakket neglene en gang!

Kafé:

                                                                                                                                Minst én utekafé av kvalitet. Brus er billigere enn vann. Alle rettigheter. Fint sted å sitte en ettermiddag sammen med andre msungos og slappe av.

Turer:

Yndet turmål er rundt Mt Haydom, ca 8,5 km på stier i vennlig terreng, rød jord, følelse av at du virkelig er i Afrika. Også brukt til jogging. Da ser de lokale rart på deg og barn løper ved siden av deg mens de roper: "Msungo!" Men da gir vi bare litt på, og borte er de...

Vi prøver hardt å lære oss noen ”nøkkelord” på swahili. Et mye brukt ord her er ”Karibu” – velkommen! Og da svarer vi ”asante” (takk). Og egentlig  vet vi nå godt at når man sier ”habari” (hallo/hvordan har du det?) til hilsen, så svarer man enten ”nzuri”, ”salama” eller ”safi” (fint). Eller hvis noen sier ”shikamoo” (respektfull hilsen), så svarer vi ”marahaba” (takk for respekten). MEN å komme på de riktige ordene til den riktige hilsenen så fort at den andre personen man møtte ikke allerede har passert, det er ikke så lett… Så det har nok blitt noen ”god-dag-mann-økseskaft”-svar noen ganger...

En arbeidsdag i bushen

Jeg har nå hatt min første arbeidsuke med uteklinikken (outreach). Outreach er en del av arbeidet som Haydom Lutheran Hospital driver. 27 landsbyer får hver måned besøk av dette teamet som reiser rundt. Kjøreturene dit kan gjerne ta flere timer, og noen rekkes bare med fly. Vi ser gjerne ikke hus (les:hytter) så langt øyet rekker der vi kjører, men vi ender likevel alltid opp i en lokal kirke, der vi holder lokaler inne og utenfor. (Enkle bygg, gjerne med jordgulv og enkle, lave trebenker. ) Til tross for at områdene ser nesten ubebodde ut dukker det gjerne opp hundre kvinner, eller mer. Gravide og mødre med babyer på ryggen, fra ulike stammer, noen har gått i flere timer. Når de kommer fram stiller de seg tålmodig i ulike køer. Så blir barna veid, de får vaksiner, svangerskapsundersøkelse, HIV-test, andakt og undervisning ( familieplanlegging, hygiene, fistler etter fødsler osv).

Veiing av barna

Det er nok også en viktig sosial møteplass for mange av dem. Ofte blir det et lite marked nær helseklinikken fordi mange tar med seg egg, mais, mango eller små ting de vil selge for å få noen ekstra shilling.  Alt foregår selvfølgelig på swahili, men noen av sykepleierne kan litt engelsk, så jeg får kommunisert på et vis.

Vi har alltid med oss en bag med pent brukt tøy (fra Norge), som vi deler ut tøy fra, til de som trenger det mest. Rene julaften for noen som får en ”ny” brukt t-skjorte eller en ”body” til babyen. I dag var det bl.a. en glad liten gutt som ruslet hjem med en fin Kaptein Sabeltann-t-skjorte på seg.

Tilslutt lager noen av damene varm mat til oss. Her skal man ikke ha dårlig tid og tenke at man skal skynde seg hjem etter endt arbeidsdag. Etter måltidet vil gjerne en av de lokale sykepleierne innom et sted for å gjøre et ærend, så veien hjem kan ta enda mye lengre tid enn ellers.  Arbeidsdagene kan derfor bli lange noen ganger, gjerne 10-11 timer…

Undervisning i det fri

Når vi drar avgårde om morgenen sitter vi som sild i tønne i en landrover. Jeg skjønner ikke alltid om alle skal være med å jobbe med outreachteamet eller ikke, for noen hopper av underveis og noen kommer på. I går satt vi elleve personer på ni seter, og jammen tok de også opp en haiker, som satte seg inn med et spyd og en levende høne. Så var vi plutselig 12 mennesker i bilen, pluss en høne! Det er på forunderlig vis liksom alltid plass til en til J. I dag måtte vi gjøre plass til en kvinne som var fødende og som derfor måtte bli med tilbake til sykehuset. Til alt hell ble det ikke fødsel i bilen...

Heldigvis er det felles bønn i bilen (eller flyet) før vi ”tar av”. For det er det vi gjør; tar av i en avsindig fart langs humpete og smale veier. Veien minner noen ganger mer om et elveleie enn en vei, særlig etter kraftig regnvær, da blir det svære grøfter og hull, og steiner som dukker opp. Så det er med livet som innsats at jeg gjør dette!

På taket av bilen er det bord som vi setter opp der vi kommer,
 og en høytaler så budskapet skal høres av all.

 Men ta det med ro, mamma, det går nok bra.  Jeg skjønner etter hvert at disse sjåførene har gjort dette noen ganger før!

Blodtrykksmåling av gravide

Jeg vet ikke om noen andre folk som ser ut til å takle venting og avstander så godt som afrikanere. ”Pole, pole” = sakte, er et mye brukt uttrykk her.  (Unntatt når de kjører bil, da :- !). Vi andre jobber med saken; det er jo lett å bli litt irritert og stresset når ting ikke skjer så effektivt som vi er vant til.

- Og man lager ikke problemer ut av mer enn det man må her. ”Hakuna matata!” –no worry!

Det er utrolig flott å være med på dette! Å få oppleve det afrikanske livet, og kvinnene og barna jeg møter her, på så nært hold. Kjenne luktene, se fargene, spise maten, kjenne på stemningene, lytte til stemmer og lyder og se den vakre og frodige naturen her.  Det er et privilegium.


Asta

Framme i Haydom

Nå er vi kommet fram! Reisen gikk bra bortsett fra at Kenya Air har innført en regel om at det ikke er lov å ha med seg instrumenter om bord ("tenk om alle skulle ha med seg gitarene sine.....") Så den måtte jeg levere fra meg i Amsterdam og den var ikke der da vi landet på Kilimajaro Airport....3 mnd uten gitar?? Fant en gitarbutikk i Arusha med kjente gitarmerker som Janson og Gilbert. Ikke hørt om de?? Ikke jeg heller. Men heldigvis, og kanskje som forventet dukket den opp ett døgn etter. 2 netter i Arusha. Travelt, støvete, varmt, selgere, priser mye høyere enn antydet i bøker..er vi så lettlurte?? Trolig JA.
Idag laaang kjøretur på veier som kan minne om siste stykke opp til hytta for de fleste som har hytte i fjellheimen. Men vi kom fram etter 6 t i 4-hjulsdrevet Landrover. Asfaltvei, grusvei, humpete veg, over elver (sorry, ingen krokodiller...), opp fjellsider, gjennom grønne områder, forbi små landsbyer, gjetergutter som pekte og ropte "mzungu"(hvitinger), fattigslige områder til vi til slutt kom fram til Haydom. Førsteinntrykk ute er som en oase. Vi har blitt vist rundt på området av vår norske kollega Anette. Vi har på kaffebesøk hos direktør Espegren. Vi har spist i kantina. Der var det mange nordmenn (studenter, KRIK-folk, leger, sykepleiere). Vi har funnet ut at det snakkes mer norsk enn swahili på Haydom, så dette går nok bra. Men plutselig så kan alle har reist, for mange er her på korttidsopphold. Så vi må nok lære oss litt swahili ja. Alle afrikanere smiler og er svært velvillige når vi prøver oss. Men engelsk går også bra.
Vi har blitt tatt vel imot. Kanskje vi får oss egen bolig også imorgen. Eller ikke. Hvem vet. Imorgen blir det tur rundt Mount Haydom, sånn 7-8 km. Det er ikke for varmt, det ligger tross alt på ca 1700 meter her.
Det hørtes kanskje litt norskt ut? Nei. Det er virkelig indre Afrika her. Masaifolk med spyd og drakter, stråhytter, geieteflokker, markeder som bugner av mango, bananer og afrikanere. Smilende, vinkende barn langs veikanten.

Vi har det bra og gleder oss til fortsettelsen.